Novelle

Fikk trang til legge ut en selvskreven novelle, som jeg har skrevet selv. Noe som da betyr at du ikke fr lov eller har lov si at det er du som har skrevet novellen. Fordi det er det ikke, hvis du trodde det. Tenk om igjen hvis du trodde det. Men her er den, og jeg hper du liker den! Legg gjerne igjen en kommentar om hva du synes om den etter ha lest den.

Can't live without you [N]

Hvorfor lever jeg? Hvorfor var det ikke meg som l i sykesengen p sykehuset, dende? Hvorfor ble han knivstukket, og ikke jeg? Hvorfor dde kjresten min, Chace, p grunn av en gal person som elsker meg? Hvorfor er jeg ikke dd? Hvorfor forlot du meg?

Dette er ordene som jeg har skrevet i boken min. Den ligger lukket foran meg og jeg stryker over det sorte lret med fingeren min. Jeg kommer borti bokstavene som str med middels liten skrift: dagbok. Jeg slipper trykkblyanten min, legger den ned p bordet. Jeg ser meg rundt i rommet, jeg sitter ved skrivebordet. Jeg reiser meg, gr bort til vinduet og ser at det er overskyet. Jeg mnstrer utsikten fra der jeg str fr jeg fjerner meg fra det. Jeg tar p meg skoene mine, skyver boken ned i lommen med blyanten inni og gr ut av rommet, mot dren. Jeg griper nklene mine, gr ut og lser.

Jeg trekker jakken tettere inntil meg mens jeg gr bortover gaten. Den er ikke stappfull av mennesker, men den er heller ikke tom for folk. Jeg gr over noen fotgjengerfelt, fr jeg fortsetter. Da jeg har kommet et lite stykke, svinger jeg og gr mot en sti som frer opp mot skogen. Skogen har pleid vre yndlingsstedet mitt, men etter det som skjedde for tre uker siden, har jeg nesten ikke vget g dit lenger. Da jeg var liten, pleide faren min og jeg og g ut i skogen. Han viste meg en klippe som ligger i utkanten av skogen. Fra klippen er det ganske bratt, og vannet blger mot de ikke s f steinklippene som man s vidt kan se stikke opp fra vannet. Jeg gr oppover stien, forsvinner inn mellom trrne. Jo lenger jeg kommer inn, jo tettere er trrne samlet. Mens jeg gr, hrer jeg at kun n enslig fugl synger. Ellers er alt stille. Fuglekvitteret er det eneste jeg hrer mens jeg gr dit jeg skal. Jeg skal til klippen. Jeg har ikke vrt der siden jeg var der sist gang med faren min. Jeg trkker p flere steiner, over rtter og over noen planker. I dag er nesten alt stille. Jeg gr oppover en bratt bakke hvor det renner litt vann over steinene. Da jeg endelig er oppe, stanser jeg for f igjen pusten slik at jeg ikke blir altfor sliten. S begynner jeg g fremover igjen, men etter en stund svinger jeg til venstre og fortsetter bortover stien. Det er ikke langt igjen til klippen n, for jeg husker hvor vi gikk hen da vi skulle beske den. Nesten hver helg gikk vi dit for sitte og se p vannet og snakke sammen. Jeg ser treet og jeg vet at jeg er p rett vei, for treet er nemlig spesielt. Det er litt strre enn alle de andre trrne og har flere store grener. Jeg gr forbi det, og jeg setter opp farten for komme frem.

Jeg gr og gr, til jeg ser en liten pning mellom to store trr. Jeg dukker under dem og kommer ut p den andre siden. Jeg gr noen f skritt frem, stanser og ser meg rundt. Det er lenge siden jeg har vrt her, men det ser ikke ut som om stort har forandret seg. Den eneste forandringen jeg kan se, er at det er en liten stubbe der. Det var nemlig et tre som pleide vre der, men det er tydeligvis blitt sagd vekk. Jeg tenker p hvorfor det er borte, men tanken forsvinner raskt. Jeg tar av meg jakken, tar frem boken og trykkblyanten min og legger dem opp jakken min. Jeg gr bort slik at jeg nesten er ved enden av klippen. Jeg kikker nedover og ser at vannet er urolig. Det blger slik at skummet synes. Steinklippene er nesten ikke se p grunn av blgene, men jeg vet at de er der. Jeg gr tilbake til jakken min, pner boken p siden jeg skrev p tidligere i dag. Jeg ser p den, skriver noe omtrent p midten av arket og legger det fra meg. S gr jeg bort til klippen, lukker ynene. Jeg kjenner at en lett vind lfter opp hret mitt, og at det pisker meg litt i ansiktet. Jeg lar noen trer trille nedover ansiktet mitt, gr noen f skritt. Jeg beklager, hvisker jeg. S gr jeg mot kanten, tenker gjennom livet mitt fr jeg gr de siste f stegene og faller ned fra klippen.

Chace, jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Men nr du dde var det som om livet ikke ga noen mening lenger. Jeg slutter aldri elske deg. Jeg kan ikke leve uten deg. Beklager. Men vi mtes igjen en dag. Og det er i himmelen. Dette er det siste jeg har skrevet i boken min, fr jeg dde.

2 kommentarer

Camilla

01.10.2012 kl.22:30

... s trist ://

Men kjempe bra skrevet da! :)

Chem

01.10.2012 kl.22:31

Heh, takker!

Skriv en ny kommentar






hits