Noveller

Novelle

Fikk trang til å legge ut en selvskreven novelle, som jeg har skrevet selv. Noe som da betyr at du ikke får lov eller har lov å si at det er du som har skrevet novellen. Fordi det er det ikke, hvis du trodde det. Tenk om igjen hvis du trodde det. Men her er den, og jeg håper du liker den! Legg gjerne igjen en kommentar om hva du synes om den etter å ha lest den. 

Can't live without you [N]

Hvorfor lever jeg? Hvorfor var det ikke meg som lå i sykesengen på sykehuset, døende? Hvorfor ble han knivstukket, og ikke jeg? Hvorfor døde kjæresten min, Chace, på grunn av en gal person som elsker meg? Hvorfor er jeg ikke død? Hvorfor forlot du meg?

Dette er ordene som jeg har skrevet i boken min. Den ligger lukket foran meg og jeg stryker over det sorte læret med fingeren min. Jeg kommer borti bokstavene som står med middels liten skrift: dagbok. Jeg slipper trykkblyanten min, legger den ned på bordet. Jeg ser meg rundt i rommet, jeg sitter ved skrivebordet. Jeg reiser meg, går bort til vinduet og ser at det er overskyet. Jeg mønstrer utsikten fra der jeg står før jeg fjerner meg fra det. Jeg tar på meg skoene mine, skyver boken ned i lommen med blyanten inni og går ut av rommet, mot døren. Jeg griper nøklene mine, går ut og låser. 

Jeg trekker jakken tettere inntil meg mens jeg går bortover gaten. Den er ikke stappfull av mennesker, men den er heller ikke tom for folk. Jeg går over noen fotgjengerfelt, før jeg fortsetter. Da jeg har kommet et lite stykke, svinger jeg og går mot en sti som fører opp mot skogen. Skogen har pleid å være yndlingsstedet mitt, men etter det som skjedde for tre uker siden, har jeg nesten ikke våget å gå dit lenger. Da jeg var liten, pleide faren min og jeg og gå ut i skogen. Han viste meg en klippe som ligger i utkanten av skogen. Fra klippen er det ganske bratt, og vannet bølger mot de ikke så få steinklippene som man så vidt kan se stikke opp fra vannet. Jeg går oppover stien, forsvinner inn mellom trærne. Jo lenger jeg kommer inn, jo tettere er trærne samlet. Mens jeg går, hører jeg at kun èn enslig fugl synger. Ellers er alt stille. Fuglekvitteret er det eneste jeg hører mens jeg går dit jeg skal. Jeg skal til klippen. Jeg har ikke vært der siden jeg var der sist gang med faren min. Jeg tråkker på flere steiner, over røtter og over noen planker. I dag er nesten alt stille. Jeg går oppover en bratt bakke hvor det renner litt vann over steinene. Da jeg endelig er oppe, stanser jeg for å få igjen pusten slik at jeg ikke blir altfor sliten. Så begynner jeg å gå fremover igjen, men etter en stund svinger jeg til venstre og fortsetter bortover stien. Det er ikke langt igjen til klippen nå, for jeg husker hvor vi gikk hen da vi skulle besøke den. Nesten hver helg gikk vi dit for å sitte og se på vannet og snakke sammen. Jeg ser treet og jeg vet at jeg er på rett vei, for treet er nemlig spesielt. Det er litt større enn alle de andre trærne og har flere store grener. Jeg går forbi det, og jeg setter opp farten for å komme frem.

Jeg går og går, til jeg ser en liten åpning mellom to store trær. Jeg dukker under dem og kommer ut på den andre siden. Jeg går noen få skritt frem, stanser og ser meg rundt. Det er lenge siden jeg har vært her, men det ser ikke ut som om stort har forandret seg. Den eneste forandringen jeg kan se, er at det er en liten stubbe der. Det var nemlig et tre som pleide å være der, men det er tydeligvis blitt sagd vekk. Jeg tenker på hvorfor det er borte, men tanken forsvinner raskt. Jeg tar av meg jakken, tar frem boken og trykkblyanten min og legger dem oppå jakken min. Jeg går bort slik at jeg nesten er ved enden av klippen. Jeg kikker nedover og ser at vannet er urolig. Det bølger slik at skummet synes. Steinklippene er nesten ikke å se på grunn av bølgene, men jeg vet at de er der. Jeg går tilbake til jakken min, åpner boken på siden jeg skrev på tidligere i dag. Jeg ser på den, skriver noe omtrent på midten av arket og legger det fra meg. Så går jeg bort til klippen, lukker øynene. Jeg kjenner at en lett vind løfter opp håret mitt, og at det pisker meg litt i ansiktet. Jeg lar noen tårer trille nedover ansiktet mitt, går noen få skritt. «Jeg beklager,» hvisker jeg. Så går jeg mot kanten, tenker gjennom livet mitt før jeg går de siste få stegene og faller ned fra klippen.

«Chace, jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Men når du døde var det som om livet ikke ga noen mening lenger. Jeg slutter aldri å elske deg. Jeg kan ikke leve uten deg. Beklager. Men vi møtes igjen en dag. Og det er i himmelen.» Dette er det siste jeg har skrevet i boken min, før jeg døde. 






hits